Fontenehuset er som musikaler og universet
Om Fontenehuset og svarte hull som synger pompøse musikalballader
“The time to sing is when your emotional level is just too high to speak anymore, and the time to dance is when your emotions are just too strong to only sing about how you feel.” — Bob Fosse
Jeg elsker dette sitatet; elsker at det så tydelig forteller hvorfor musikaler eier hjertet mitt. Det handler om at det alltid finnes alternativer; hvis noe er for stort og viktig og overveldende for å prate så finnes den rette sangen. Og når en sang heller ikke er nok kan man danse. Når selve livet er vanskelig eller tungt så ser man ikke alle mulighetene som jo likevel finnes. Da føles verden som et lite og trangt rom med tung luft og ingen vinduer. Men så finnes det sitatet som for meg er en påminnelse om at det alltid finnes alternativer. Når noe er for stort for ord kan man synge, når noe krever mer enn en sang kan man danse, uansett hva det gjelder så er å skape en mulighet og for meg er det en sånn ting som hjelper mye. www.phys.org/news/2023-06-scientists-heard-chorus-gravitational-ripple.html
Det har blitt gjort en vitenskapelig oppdagelse som jeg ikke fullt ut forstår. Men den handler kort oppsummert om at vitenskapsmenn nå har «hørt» frekvensen fra gravitasjonelle bølger i universet og når jeg leser dette så aktiveres den idealistiske og naive femåringen i hjertet mitt som tolker dette som at det rett og slett betyr at hele universet synger. For meg betyr denne oppdagelsen at hele universet er som et summende kjøleskap, men helt uten irritasjonsfaktoren hos reell kjøleskapsumming. Kanskje er det litt som med musikaler, at også universet vet at om det føler for mye og for stort så finnes det alltid den rette sangen som kan gjøre alt lettere. Og om man trenger noe mer så kan man alltids danse.
Den naive femåringen i hjertet mitt ser for seg svarte hull som synger pompøse og bokstavelig talt altoppslukende musikalballader. Hun ser for seg dansende stjerner langs Melkeveien og god natta-sanger fremført av moderlige planeter. Det er simplistiske tanker uten særlig mye realisme som en bit av alt sammen, men det er også tanker jeg syns er ganske vakre og som jeg føler er flinke til å jage ensomhet og stress på flukt. Og tanker som får deg til å smile like mye som ideen om et evig musikalsk univers er alltid verdt det.
Og her nede på jorden finnes Fontenehuset; som er en plass for arbeid, fellesskap og følelsen av at man har et sted å gå. Fontenehuset forteller at det finnes alternativer også når alt er for stort og veldig til å bære alene. På den måten er Fontenehuset litt som en musikal; den er som sangen når alt er for stort for ord eller dansen når man trenger noe enda litt mer enn bare en sang. Og på den måten er Fontenehuset, lik nyere forskning viser, også litt som universet. Noe rytmisk og pulserende, et summende kjøleskap på den beste måten, et slags mikrokosmos som forteller deg at du kan være en del av noe makeløst og at du aldri behøver å føle deg alene. Fontenehuset finnes rett og slett her for deg som syns det av og til krever litt for mye å være et menneske i verden.
Og på den måten er dette kanskje en tekst om musikaler og om vitenskapelige oppdagelser forbundet med universet, så vel som en tekst om hvordan alt henger sammen. Fontenehuset er som universet er som en musikal som gir deg alternativer når noe er for stort og overveldende for ord er som et hei og velkommen og på gjensyn. Hele universet synger og vi er deler av det og om vi er stjernestøv og musikalpartikler, så er vi på Fontenehuset akkurat det, men da stjernestøv og musikalpartikler som synger og danser til en og samme melodi.