Det strukturelle kaoset

Livet kan være noe finurlig til tider. En dag er du en del av alle, men så plutselig står du der alene og ikke alltid forstår hvordan tiden farte forbi og du nå plutselig havnet bakerst i rekka. Det var jo ikke sånn det skulle bli, selv om det var urealistisk at alle skulle bli brannmenn eller politi da vi vokste opp, så var det på ingen måte sånn her man så for seg hverdagen sin. Plutselig skulle alt bli så mye tyngre. Hvor starter man liksom?

For ja, hvor starter man fra nå? Man hører ofte ord som «tiltak» eller «institusjon» eller andre institusjonelle store unødvendige fremmedord, eller gjenstagene grå synonymer som klassifiserer en som, ja, et «tiltak». Og fontenehuset kan virke like generisk i denne sammenhengen. Ord som «arbeidsfellesskap» som man kanskje ikke kan gripe tak i og forklare hva er. Men jeg føler det minner mer om et mikrosamfunn av likesinnede mennesker som sammen ønsker å samle krefter til det kappløpet om livet i hvert sitt tempo.

Det virker litt som et «om ikke samfunnet passer oss, så lager vi et eget» type samfunn med en harmonisk flyt av kaos og struktur, med mennesker i alle aldre, men litt i samme båt. For definisjonen av samfunn er i grunn bare en gruppe mennesker med felles kultur. Og fontenehuset er kulturen at alle, når som helst, hvor som helst, er velkommen og kan være med, uten fordommer eller forkunnskaper. Du kan være med å lage lunsj en del av dagen og lage app den neste, helt etter eget ønske og engasjement. Folk går og kommer litt når de ønsker, og noen snakker, mens andre liker å være i fred. Plutselig er det møte, hvor de som ønsker samles og diskuterer i plenum. Man forstår ikke alltid hvem som er ansatt eller bruker, og synergien av den konvergensen egentlig føles ut som en selv har like mye å si som alle andre, uansett standpunkt.

Og det var mitt første inntrykk av hva Fontenehuset i bunn og grunn er; et eget samfunn av alt og ingenting, passende for alle uansett hvor fra i et strukturert kaos.