Mysteriet med de forsvunnede påskeeggene på Fontenehuset

Hadde man spurt Miette ville hun sagt at Fontenehuset var en plass for fellesskap og utvikling. Hun ville sagt det fortalte en historie om turer, trivelige lunsjer, prosjekter og samspill og lagt til at det i så måte var en ganske så fin historie som det var verdt å lytte til. Miette ville derimot ikke sagt at det var en plass for mysterier, men noen ganger har skjebnen andre planer og dette var et sånt tilfelle.  

Dette var imidlertid ikke klart den morgenen; fredagen før påske. En morgen der flere kom til Fontenehuset som vanlig, skrev seg inn og gikk til de respektive avdelingene der de hadde tenkt å bidra dagen gjennom. De fleste hadde en viss følelse av forventning denne fredagen, for mens Fontenehuset ganske riktig var åpent flere dager i påsken, så var det likevel en hel del som ville ta seg ferie og av hensyn til dette var det en tradisjon på Fontenehuset fredagen før påske og det var at det var kjøpt inn en hel masse påskeegg som var gjemt på et kontor i en sekk og som en på Fontenehuset fikk ansvar for å gjemme i lunsjpausen sånn at man ikke gikk til arbeidsmøte etter lunsj, men i stedet møttes ved inngangen før man skulle lete omkring på Fontenehuset etter påskeegg. De kunne befinne seg i første etasje og tredje etasje, men ikke i andre der alle som satt og hadde lunsj for lett ville sett eggene blitt gjem og i påskeeggene var det et respektabelt utvalg godteri. Og det var liksom ikke noe feil med å starte påsken med påskeeggjakt og godteri; så det var som om det lå sitring og spenning i lufta den morgenen; glede over det som ventet og hvor kjekt det ville bli. Ingen forventet noe annet enn hygge og moro og det var jo heller ikke så rart. Sakens kjerne var likevel den at noen på Fontenehuset hadde andre planer. Noen ville ha absolutt alle påskeeggene for seg selv. Og det første hintet om at dette var tilfelle kom da Mortimer, som hadde fått det viktige ansvaret med å gjemme påskeeggene, rett før lunsj gikk for å hente sekken med påskeegg på kontoret der han fort oppdaget at oi, der var det jo ingen sekk. Fortvilet og forfjamset og forbauset og kanskje også ymse andre ting som startet med “for” var ting han kjente på mens han lette overalt på kontoret etter sekken før han omsider måtte innse at sekken med påskeeggene var borte. Den var like borte som snøen utenfor blokka han bodde i og han kjente på mange følelser rundt dette, ingen av dem gode, før han med et dypt sukk tok seg sammen og meddelte alt til Helene som satt i resepsjonen og som tok imot beskjeden med en stoisk ro som imponerte og som sikkert var mye av grunnen til at hun var en så optimal person å ha i resepsjonen, for hun formelig utstrålte at om hun var i nærheten så ville ting ordne seg. Man hadde ingen garantier for at det ville det, men man fikk i alle fall følelsen av det og følelser i seg selv var verdt ganske mye. De pratet litt lavmælt om situasjonen, usikre på hvordan man skulle behandle situasjonen. Omsider konkluderte de å bare si det når folk forventningsfullt dukket opp ved resepsjonen etter lunsj, klare for påskeeggjakt. 

“Jeg hater å måtte komme med dårlige nyheter, men sekken med påskeeggene våre har forsvunnet. Vi satser på at den kommer til rette og hvis det ikke skjer skal vi gjøre et nytt forsøk til uka med nye påskeegg, men i dag blir det dessverre ikke jakt på påskeegg og vi håper dere ikke er for skuffet,” meddelte Helene.  

Mange “å nei” og “fillern” hørtes, men også mange “sånt skjer” og “det går bra, vi har det hyggelig uansett”. Og så gikk de fleste hver til sine prosjekter, men Miette ble stående og tenke.  

“Lurte du på noe?” spurte Helene og Miette ristet raskt på hodet. “Nei da,” sa hun, men oppi hodet hennes så var det masse knaketenkning på gang og hun nådde en rask beslutning og det var at hun skulle løse mysteriet. Hun skulle finne ut hvem som hadde stjålet sekken med påskeeggene og finne ut av det veldige mysteriet som hadde åpenbart seg for henne. De skulle ikke måtte kjøpe nye påskeegg eller bare droppe påskeegg i det hele tatt om det var opp til henne. I stedet skulle hun finne ut av alt sammen og det ga henne en fin følelse å ha nådd denne beslutningen. Miette smilte. Ikke fordi hun likte at sekken med påskeeggene tydeligvis hadde blitt stjålet, men fordi dette var en gylden mulighet til å oppfylle en drøm hun lenge hadde hatt, nemlig å være detektiv. Oppi alt kaoset så var det tross alt en ting med det som var ganske fint. 

* 

Før man kunne etterforske i vei så gjensto dog litt forarbeid og for Miette handlet dette om å skaffe seg en viss oversikt over hvem det kunne være og hvem det nok definitivt ikke var. Så hun fikk tatt en titt i boka der man skrev seg inn og så hvem som hadde kommet. Miette forhørte seg også med Mortimer som kunne fortelle at han hadde kommet til Fontenehuset rundt halv ni og at han da hadde sjekket kontoret og at sekken hadde vært der da. Tyveriet hadde med andre ord skjedd en gang mellom klokka halv ni og lunsj, noe som for så vidt også tydet på en veldig effektiv tyv. At man først visste at tyven var effektiv var likevel ikke noe som gjorde det stort klarere hvem som kunne stå bak tyveriet for det kunne egentlig være hvem som helst og Miette begynte å føle seg litt usikker på hvor hun skulle begynne. Dette gjorde det ganske klart for henne hvorfor detektivvirksomhet alltid hadde blitt med tankene for det var en sånn greie som var veldig mye lettere i teorien enn i praksis og hun sukket tungt for seg selv før hun besluttet å gå en liten spasertur i håp om at det ville gi henne noen ideer. Spaserturen gikk til Botanisk Hage og tilbake og om ikke annet så minnet den henne på at våren nå endelig virkelig var på vei for visst var det snø, men det lå likevel et snev av vår i lufta og i fuglekvitringen og i hvordan solen fortalte et eventyr om den våren som snart omsider skulle komme for fullt. Det fikk alt i verden til å føles litt lettere og da Miette en snau halvtime senere var tilbake på Fontenehuset var det som om hun hadde litt nytt giv og det brukte hun til å gå litt rundt i lokalet mens hun lyttet nøye etter alle samtaler som kunne gjøre henne litt klokere. Og kanskje var skjebnen på hennes side, kanskje var det tilfeldigheter, men utdrag fra samtaler gjorde at Miette snart faktisk hadde et par mistenkte og mens det ikke dermed gjorde at alt var løst og klappet, så var det definitivt progresjon og veldig motiverende. De mistenkte var henholdsvis Naomi, som det viste seg at hadde skrevet seg inn den morgenen, men som ingen av avdelingene hadde sett noe særlig til den dagen, kunne det være fordi hun var travelt opptatt med tyveri? Og det var Bernt, som hadde svart på dagens Icebreaker på morgenmøtet, som hadde spurt om man samlet på noe, at han samlet på påskeegg, noe som jo kunne være et motiv for å være tyven. Den tredje mistenkte var Mortimer selv fordi han tross alt hadde sett påskeeggene sist før de forsvant og hatt ansvaret med å gjemme dem. Kunne han ha tenkt at en bedre løsning enn å gjemme dem var å stjele dem selv og å så fortelle at de hadde forsvunnet for å virke uskyldig? Miette trodde ikke Mortimer hadde så gode evner som skuespiller, men man kunne aldri vite og han var verdt å ta en prat med. Så det var det hun besluttet og i løpet av den neste timen fikk hun avtalt små møter med alle tre. Og det i seg selv føltes litt motiverende, det føltes som å være i gang. Miette gledet seg litt til samtalene og følelsen de ville gi av å oppfylle den evige detektivdrømmen. 

* 

Miette fikk låne podcastrommet for å ha møtene sine og følte seg straks som en viktig mediapersonlighet bare av settingen. Det var en sånn følelse hun håpet ville bety at møtene gikk finfint og.  

Og det første møtet var med Naomi, som var liten og spinkel med langt svart hår og en aura av uskyld. Hun fremsto på alle måter så uskyldig at en ørliten del av Miette nesten håpet litt at hun VAR skyldig, bare fordi det ville vært et artig paradoks.  

“Heisann,” sa Miette og Naomi nikket beskjedent før hun satte seg overfor Miette.  

“Jeg ville bare prate litt med deg i forbindelse med dagens tyveri av sekken med påskeegg,” sa Miette og la til, “og jeg er veldig proff detektiv som skal finne ut av alt sammen.” Miette visste at dette kanskje var å smøre litt tykt på, for hun var sant og si ganske uerfaren som detektiv. Men i tankene hennes hadde hun vært det så mange ganger at hun følte seg litt proff likevel og hun følte at å kalle seg det ville gi henne et snev av autoritet som ville hjelpe henne med mysteriet. 

“Jeg skjønner,” sa Naomi og la til, “selv er jeg egentlig ikke så glad i godteri, så jeg tok egentlig ikke tyveriet så tungt, men jeg skjønner jo at det er kjipt for alle andre.” 

Miette skrev ned i notatboka si ‘hm, Naomi er ikke glad i godteri og er derfor kanskje ikke tyv, men et alien i stedet, må utforske om det ligger igjen noe støv eller glitter eller annet bevis på alienstatus når Naomi går’. Så tittet hun opp og fortsatte. 

“Uavhengig av om du liker godteri eller ikke så er et faktum at det står at du skrev deg inn, men at ingen avdelinger har sett noe til deg i timene opp mot lunsj. Hva har du drevet med?” spurte Miette. 

“Jeg, jeg var her, jeg bare hadde ikke noe jeg hadde lyst til å drive med så jeg fant et tomt kontor og satt og leste. Det er noen ganger bare fint å være her og å komme for lunsj, men ellers være for seg selv” stotret Naomi frem og Miette merket seg nervøsiteten hennes, selv om den selvsagt bare kunne være der av settingen, for man ble sikkert lett nervøs uansett om man var uskyldig eller skyldig om man ble utspurt av en detektiv.  

“Jeg ser den,” sa Miette og prøvde å virke betryggende og omsorgsfull, “og jeg håper du hadde det fint med boka.” 

“Takk,” sa Naomi med et lite smil.  

“Har du eventuelt noen ideer selv om hvem du tror står bak?” sa Miette nysgjerrig.  

“Egentlig ikke, men jeg håper du finner ut av ting,” sa Naomi før hun la til, “kan jeg gå snart? Jeg hadde egentlig lyst til å rekke en t-bane hjemover ganske snart.”  

“Du kan vel det,” sa Miette med et lite sukk. Da Naomi hadde gått konstaterte Miette at det var en samtale som ikke hadde gjort henne stort klokere. Med det sagt så virket Naomi egentlig ikke spesielt skyldig, uansett om hun var nervøs og ikke hadde et veldig godt alibi, men hun var fortsatt en mulig mistenkt. Miette så likevel frem til de neste utspørringene og håpet de ville gjøre ting mer åpenbart.  

* 

Mortimer hadde et par timer før virket forfjamset og fortvilet over en forsvunnet sekk med påskeegg, men det var en slags ro over ham da Miette traff ham nå. I alle fall virket det som om han hadde landet litt mer i alt som hadde hendt. Miette merket seg det blonde småbølgete håret hans og de snille øynene og hun håpet litt at han var uskyldig fordi han virket så trivelig. At noen var sympatisk betydde likevel så absolutt ikke at de ikke også kunne vise seg å være en tyv og Miette var helt klar til å prate med Mortimer. 

“Heisann og hvordan går det?” spurte Miette. 

“Litt bedre nå etter at jeg har drukket et par kopper te,” sa Mortimer og la til, “men jeg var ganske lei meg da sekken var borte for det føltes som jeg hadde feilet siden den på mange måter jo var mitt ansvar.” 

“Jeg skjønner,” sa Miette og fortsatte, “og du så sekken med påskeeggene sist i morges?” 

“Det stemmer,” sa Mortimer.  

“Hva gjorde du i timene fra du kom og til påskeeggene forsvant?” spurte Miette. 

“Jeg gikk litt rundt omkring mellom avdelinger, jeg hadde en litt ubesluttsom dag i formiddag,” sa Mortimer.  

“Det er sånn noen dager er,” istemte Miette. 

“Det er det,” sa Mortimer.  

“Har du noen ideer om hvem som kan ha stjålet sekken?” spurte Miette.  

“Ikke i det hele tatt og jeg håper han eller hun skammer seg,” sa Mortimer.  

“Hva er ditt forhold til godteri forresten?” spurte Miette. 

“Jeg er jo ganske glad i det og jeg gleder meg til å ha eget påskeegg i påsken, men jeg ville ikke vært påskeeggtyv av den grunn,” sa Mortimer.  

“Kjekt å vite,” sa Miette. 

Ikke så lenge etter var hun ferdig med å prate med Mortimer og hun tenkte at han i grunnen ikke virket så veldig skyldig han heller, selv om han hadde kommet over påskeeggtapet påfallende fort og på sett og vis fortsatt var en klar mistenkt fordi han hadde sett sekken med påskeeggene sist, i tillegg til at han strengt talt ikke hadde noe veldig godt alibi han heller. Det hele forble uansett fortsatt et mysterium.  

* 

Bernt hadde brunt hår til skuldrene og slips til enhver anledning, så vel som en helt egen høflighet som man alltid la merke til. Dette var også tilfelle da han møtte flittig og pent opp til møtet med Miette og hilste pyntelig på henne før han satte seg.  

“Så hyggelig med en prat,” sa han. 

“Takk det samme,” sa Miette, før hun fortsatte, “jeg ville bare prate litt med folk i og med at det i dag hendte et tyveri av sekken med påskeegg.” 

“Ja, det var virkelig dumt for jeg hadde riktig gledet meg til påskeegget mitt,” sa Bernt. 

“Så du liker godteri og påskeegg ganske godt?” spurte Miette. 

“Ja og ja,” sa Bernt med et drømmende smil, “det føles som om det er sånne ting som gjør hele livet mer meningsfylt.” 

“Hva drev du med før lunsj i dag forresten?” spurte Miette deretter.  

Bernt tenkte seg om, som om han faktisk ikke var helt sikker, men så svarte han og når han svarte så hørtes han så selvfølgelig ut at Miette lurte litt på om den nølende tenkepausen hans var noe hun hadde innbilt seg.  

“Jeg var litt på medieavdelingen og litt på kontoravdelingen, noen ganger så vil jeg veksle litt mellom ulike oppgaver og avdelinger,” sa Bernt.  

“Jeg skjønner,” sa Miette, før hun la til, “har du forresten noen ideer om hvem som kan ha stått bak tyveriet?” 

“Vel, det er jo umulig å vite, men jeg tror jeg ville mistenkt Naomi eller kanskje en av de som faktisk er ansatt her og som derfor sikkert visste like godt som Mortimer hvor sekken var gjemt i utgangspunktet,” sa Bernt tenksomt. Miette lyttet interessert og med et hemmelig lite snev av frustrasjon over at hun faktisk ikke selv hadde tenkt på at det kunne vært en av de ansatte. Hun skrev ‘mulig mistenkt i tillegg, det kan være en person som jobber her, dog usikker på hvem, føler meg teit, æsj’ i notatboka si.  

“Hvorfor Naomi forresten?” spurte Miette.  

“Vel, jeg kan ikke huske å ha sett så mye til henne i dag, om hun var opptatt med tyveri så ville jo det ha forklart det,” sa Bernt forstandig. 

“Godt observert,” sa Miette og la til, “og jeg håper for øvrig at du får tak i masse påskeegg fremover, du sa som Icebreaker-svar i morges at du samlet på det.” Et ørlite snev av nervøsitet gled over ansiktet til Bernt da hun sa det, men igjen så var det noe som forsvant så fort at Miette nesten lurte på om hun igjen innbilte seg ting. 

“Jeg håper det selv,” sa Bernt snart nok og med et håpefullt uttrykk.  

Like etter tok samtalen slutt og Miette sukket over hvor usikker hun fortsatt var på hvem som kunne ha stått bak tyveriet. Bernt var fortsatt en klar mistenkt fordi han samlet på påskeegg visstnok og på grunn av de små øyeblikkene der han hadde virket litt nervøs eller kalkulerende og han hadde ikke noe fantastisk alibi han heller dessverre, men han virket også ganske uskyldig likevel. Og han hadde også bragt opp et godt poeng i at det selvfølgelig kunne være en av de ansatte, en av de som man kanskje ikke hadde like mye oversikt over hva gjorde fordi de hadde en del kontoroppgaver og liknende.  

Miette sukket, men så brukte hun den neste timen til å finne litt ut av hva de ansatte hadde gjort den dagen og å titte litt rundt etter mulige hint i retning av hvem som var tyven og det var da hun fant ut at hun kanskje likevel mistenkte noen litt ekstra mye. For det var en hun følte virket som den mest logiske tyven og kanskje er du enig med henne.  

*

Kjære leser, hvis du selv har noen mistanke så er det bare å si fra og å sende en mail til uprofesjonell krimforfatter: karo_reader@hotmail.com og så får dere svar med løsningen i slutten av påskeferien. God fornøyelse og lykke til! 

* 

 Skrevet av Karoline Heldal-Lund