Påskekrim 2024 =D
Påskekrim – Mysteriet med den forsvunne påskekyllingen på Fontenehuset (med bonusmateriale i form av tre musikalsangtips)
Kalenderen viste påske, men utenfor snødde det tett, som om værgudene ikke riktig hadde skjønt at det liksom var vår. Tross at været var som det var så var det likevel riktig finfin stemning på Fontenehuset; godt hjulpet av påskeegg dandert her og der med sjokolade og potetgull i, så vel som alle påskekyllingfigurene som pyntet opp overalt. Særlig en påskekylling var veldig godt likt. Den var like gul som alle de andre påskekyllingene, men i dette tilfellet med et snev av gull og med en sløyfe i halsen, som om den var en smule mer distingvert enn alle andre påskekyllinger. Dette var en sånn påskekylling man lett kunne se for seg drikke varm sjokolade på Bristol eller se opera mens den av og til sukket indignert over at operaer i dens ungdom var så mye mer sofistikerte. Denne påskekyllingen sto vanligvis i vinduskarmen i første etasje der den kunne ta folk imot når de kom og alle på Fontenehuset hadde de første to dagene i påskeuka tatt den såpass for gitt at det den onsdagen tok litt tid før de la merke til en viktig og skjebnesvanger forandring. Påskekyllingen var borte! Tre dager senere skulle det være påskemåltid på påskeaften og det sto klart for alle på Fontenehuset at hele arrangementet ville føles en smule mislykket om den forsvunne påskekyllingen ikke var der for å ta imot folk når den trengtes som mest og følgelig trengtes en detektiv. Heldigvis hadde detektiven Agent 160 masse tid til overs til å løse mysterier og når de ringte henne så sa hun «ja» med en gang før hun snart nok var på plass. Hun skulle så visst finne ut hvem som hadde tatt påskekyllingen og slik var Oppdrag: Påskekylling i gang og alle hjerter, vaffelhjerter inkludert, gledet seg.
*
Siden mange hadde ferie var det ikke så mange på plass på Fontenehuset, noe som egentlig gjorde Agent 160 sin jobb desto lettere, siden det ikke var så mange som kunne være tyven. Det var litt av et mysterium like fullt og Agent 160 besluttet å starte prosessen med å ta en runde der hun utforsket Fontenehuset og ble bedre kjent med lokalet. Hun startet øverst, tittet innom podkast-rommet og det området som tidvis var fylt med yoga eller dans, så gikk hun ned i andre etasje der kjøkkenet fantes, så vel som området der man kunne kose seg med god lunsj og småprat og deretter første etasje der DK sto for Drift og Karriere og ikke Donkey Kong eller Danmark og et par aviser lå lett tilgjengelig. Det var som om avisene sa «hei, Agent 160, les oss og løs hva enn vi har av kryssord og sudoku, du vet du vil», men Agent 160 ristet tvert på hodet. Hun hadde en jobb å gjøre tross alt. Hun skulle finne ut hvem som sto bak tyveriet. Og det var virkelig litt av et mysterium, for hvem i all verden kunne tenke seg å stjele en påskekyllingfigur og med det ødelegge mye av den gode påskeidyllen? Det virket rett og slett ganske uforskammet og Agent 160 kunne merke at det påvirket mange på Fontenehuset, som med et virket like gretne som værgudene, all den tid de lot vinterværet vare uendelig og gjemte vårvarmen under et teppe som ikke var det spor tilgjengelig for folk flest. Agent 160 sukket, før hun konkluderte at hun var klar for neste fase, nemlig å intervjue tre personer som kunne stå bak rett og slett fordi de alle tre hadde vært på Fontenehuset hver dag i påsken og attpåtil alle seks timene både mandag og tirsdag. De hadde med andre ord hatt mye tid til både å planlegge og å stjele den forsvunne påskekyllingen, hvor enn uskyldige de enn virket der og da.
Agent 160 begynte med Mandoline Trudelutt; et medlem med lyse krøller som stadig gikk rundt og sang litt for seg selv, gjerne mens hun vasket gulvet fordi hun påsto at det var den beste måten å føle seg litt som Askepott. Mandoline virket i det hele tatt som en veldig uskyldig og snill person, ikke på noen måte en klassisk kandidat for tyveri, men det kunne for alt Agent 160 være et innmari godt skalkeskjul, kanskje hadde Mandoline en indre tyv dypt i sitt hjerte som endelig hadde brutt seg fri. Litt på samme måte som fuglen i den dypt undervurderte musikalsangen Meadowlark fra musikalen A Baker’s Wife.
«Jeg lurte på om jeg kunne snakke litt med deg i forbindelse med den forsvunne påskekyllingen,» sa Agent 160 ettertenksomt da de to var samlet på podkast-rommet, som fortonet seg som det beste rommet for å utspørre mistenkte. Der Agent 160 satt tenkte hun at det var nå hun skulle hatt en sånn bart Poirot hadde eller noe annet som fikk henne til å fremstå som en klassisk detektiv med masse peiling. All den tid det ikke var tilfelle fikk den røde alpelua gjøre nytten.
«Selvsagt,» sa Mandoline med et lite smil, før hun la til, «det er virkelig en fortvilende situasjon at noen rett og slett har stjålet påskekyllingen, det tar seg virkelig ikke ut.»
Mandoline fremsto virkelig genuint opprørt, men Agent 160 minnet seg selv på at dette kunne være spill for kulissene.
«Jeg syns det er ganske synd selv,» sa Agent 160.
«Har du noen ideer om hvem som kan ha stått bak tyveriet?» spurte Agent 160 deretter.
«Beklageligvis ikke,» sa Mandoline.
«Hva gjorde du i går, både på Fontenehuset og ellers?» sa Agent 160 og la fort til, «jeg vil anta at påskekyllingen ble stjålet i går siden den ifølge folk her definitivt var på plass på begynnelsen av både mandag og tirsdag, før den altså var borte vekk i dag.»
«På Fontenehuset ordnet jeg en infoskjerm fylt med blomster og noter, i tillegg var jeg med å tur, jeg spiste en god lunsj og når jeg kom hjem gjorde jeg viktige ting som å se den live-filmede oppsetningen av Newsies på Netflix igjen mens jeg dagdrømte om å være musikalstjerne selv,» fortalte Mandoline med et drømmende uttrykk.
«Det høres supert ut,» sa Agent 160.
«Når så du den forsvunne påskekyllingen sist?» spurte hun deretter.
«På begynnelsen av dagen i går,» sa Mandoline blidt, før hun la til, «å, jeg håper virkelig den blir fort funnet igjen sånn at alt kan være kos og hygge i stedet.»
«Vi får satse på det, uansett takk for svarene dine,» sa Agent 160.
«Det var bare hyggelig,» sa Mandoline før hun sang de samme ordene med en stemme som gjorde det tydelig at hun hadde øvd masse på sang. Det var virkelig fint og Agent 160 syns i det hele tatt at Mandoline fremsto såpass koselig at hun håpet hun var uskyldig. Samtidig så hadde hun nevnt Netflix, når Newsies lå på Disney +, men en slik feiltakelse betød ikke nødvendigvis dermed at man var en tyv. Det kunne bare være en forglemmelse.
Uansett fantes det flere å spørre ut og hun håpet det ville gjøre alt klarere.
*
Den andre mistenkte som Agent 160 besluttet å prate litt med var Kasper Octavius; et medlem som plutselig kunne bryte ut «å nei, nå er det bare …» fulgt av nøyaktig hvor mange dager det var til han fylte 50. Kasper var høy og mørk og andre på Fontenehuset hadde en hemmelig teori om at utbruddene egentlig skyldtes hvor godt han likte å høre at han holdt seg godt. For det var sant, hvis noen hadde fortalt Agent 160 at Kasper var 36 år ville hun trodd dem på flekken og når Kasper hørte at han så yngre ut så gliste han skikkelig. Uansett så var sakens kjerne den at han god mulig kunne være tyven siden han hadde vært til stede alle dagene og dette gjorde at Agent 160 følte seg nødt til å prate litt med ham på podkast-rommet, noe som var helt greit for Kasper.
«Håper en liten samtale er i orden,» sa Agent 160 og Kasper nikket før han la til, «jeg må jo helt ærlig innrømme at jeg ikke selv er så opptatt av påskekyllinger, men jeg vet jo at det er unntaket og ikke regelen og jeg vil virkelig understreke at jeg meget mye håper den dukker opp igjen.»
«Jeg skjønner,» sa Agent 160 og fortsatte, «men har du noen ideer om hvem som kan ha stjålet påskekyllingen?»
«På ingen måte, men det er nok en som er ung og lovende og ikke et gammelt vrak som meg,» sa Kasper og la den ene hånden på pannen så dramatisk han bare kunne. Agent 160 skjønte hva han ville og besluttet å ikke gi ham det svaret han helt tydelig ønsket seg, det at han på ingen måte var et gammelt vrak. Hun tenkte at om han faktisk var tyven, så ville kanskje frustrasjonen få ham til å røpe seg.
Agent 160 fortsatte ufortrødent videre, «hva gjorde du i går, både på Fontenehuset og siden?»
Kasper så litt betuttet ut over den manglende bekreftelsen som han åpenbart hadde ventet litt på, men så innså han at den ikke kom og sa med et sukk, «vel, jeg var med på arbeidsmøtet, jeg var med på en spasertur etter lunsjen, jeg løste kryssord i alle aviser jeg fant og jeg vasket toalettet. Og når jeg kom hjem fra Fontenehuset så skrev jeg videre på den episke monologen min om hvordan det er å være for gammel til å være ung.»
«Jeg skjønner,» sa Agent 160.
«Når så du forresten påskekyllingen som forsvant sist?» spurte hun så.
«På slutten av mandag tror jeg, som sagt så følger jeg helt ærlig ikke så mye med på påskekyllingfigurer,» svarte Kasper.
«Den er grei,» sa Agent 160, «uansett takk for svarene dine.»
«Det var bare hyggelig,» sa Kasper og sendte henne et stort smil som hun kunne merke en viss desperasjon i.
«Du holder deg godt,» sa hun endelig, han fikk vel høre det han hadde så lyst til å høre. Om noe så ble Kaspers smil enda bredere da han gikk.
Agent 160 på sin side tenkte at han ikke nødvendigvis virket så skyldig, men hans manglende interesse for påskekyllingen kunne være spill for galleriet og for alt hun visste så kunne man kanskje stjele påskekyllinger for å hevne universet over å være eldre enn man ønsket, gudene skulle vite at Kasper i alle fall var mer enn nok opptatt av alderen sin. Men Agent 160 visste ingenting helt enda, hun visste bare at når det ble klart for henne ville det nok føles helt slik det føltes i filmen Tick Tick Boom når Jonathan Larson kom på sangen Come to your senses.
*
Den tredje mistenkte som Agent 160 besluttet at hun ville prate med var Polly Klapp; en deltaker på Fontenehuset som var i begynnelsen av tjueårene og som var kjennetegnet av blondt hår som oftest var i en eller to fletter, et lite dryss med fregner på nesa og en tendens til å rynke på nesa som var ganske sjarmerende.
«Heisann, hyggelig at vi kunne ta en prat,» sa Agent 160 da Polly hadde satt seg godt til rette overfor henne på podkast-rommet.
«Det går så fint så,» sa Polly smørblidt.
«Så bra,» sa Agent 160 og fortsatte, «jeg har i alle fall samlet deg her fordi påskekyllingen er borte, har du noen ide om hva som kan ha skjedd?»
«Så absolutt ikke, men jeg syns det er veldig dumt for jeg likte den påskekyllingfiguren så godt, den var liksom så forgyllet og strålende, som om den var en liten dose sol i påskekyllingform,» sa Polly og det hørtes veldig genuint ut, som om hun virkelig var akkurat så glad i denne påskekyllingen.
«Når så du påskekyllingen sist?» spurte Agent 160 interessert.
«Jo det kan jeg si deg, det var rett etter lunsj i går. Det var som om den smilte mot meg da jeg kom tilbake fra den daglige spaserturen etter lunsj, som om den ville si at jeg var veldig velkommen tilbake,» sa Polly blidt.
«Jeg forstår,» sa Agent 160 og fortsatte ivrig, «og hva gjorde du i går. Både her og siden altså?»
«På Fontenehuset så var jeg med å lage lunsj, jeg spiste alt for mye sjokolade fra påskeegg rundt omkring og jeg avsluttet dagen på Fontenehuset med å være med på fem rytmer der vi danser og koser oss. Og etter at dagen var over så dro jeg hjem, tok en dusj, spiste taco og spilte litt Nintendo. Det var i det hele tatt en ganske alminnelig tirsdag,» fortalte Polly.
«Da så,» sa Agent 160. Hun hadde ikke så mange andre spørsmål og snart nok var utspørringen over.
Agent 160 satt igjen med mye forvirring etterpå. Hun syntes Polly virket veldig uskyldig og, selv om hun helt åpenbart hadde vært aller mest glad i påskekyllingen av de tre mistenkte, noe som nesten var litt irriterende siden det hadde vært desto mer praktisk om hun fremsto som en åpenbar tyv og alt dermed hadde løst seg på null komma niks.
Med et sukk tenkte Agent 160 på sangen After the rain fra musikalen Standing at the Sky’s Edge. Det er et øyeblikk i den sangen der det blir helt stille, men så begynner det sakte, men sikker å bygge seg opp musikk igjen, lavt og så høyere og høyere før sangen fortsetter. Om noe øyeblikk i en sang virkelig føles som tiden etter regn, når en solstråle leter seg vei gjennom skylaget, når regnbuen er i full blomst og når det dufter friskt i lufta på en veldig god måte, så er det sånn med det øyeblikket i sangen After the Rain. Og det føltes som tiden etter regn hver gang Agent 160 løste et mysterium og. Hun hadde så lyst på den følelsen.
Men der Agent 160 fortsatt var litt rådvill, så vet du kanskje, kjære leser, akkurat hvem som nok sto bak. For det er faktisk bare én det kan ha vært og om du vet hvem dette er så er det bare å sende en e-post med teorien din til karo_reader@hotmail.com og så får du svar fra forfatteren selv innen påskeferien er forbi. Uansett god påske og takk for interessen.
*
Skrevet av Karoline Heldal-Lund