Om det å høre stemme(r)
Jeg hører stort sett bare en stemme inne i meg, og det stort sett når jeg er hjemme privat. Første gangen jeg hørte den samme stemmen, var da jeg var seks år. Jeg leste en gripende artikkel om inkvisisjonen i Spania og torturen av de uheldige ofrene. De fremsa en trosbekjennelse i det de utåndet og jeg gjentok hva de sa. Stemmen var tydeligvis også preget av artikkelen og gjentok hva jeg sa. Jeg gjentok det jeg sa tre ganger og stemmen gjentok også hva jeg sa tre ganger!
Siden hørte jeg ikke noe mer til stemmen, og jeg sa ikke noe om det jeg hadde opplevd til mine foreldre.
Neste gangen jeg hørte den samme stemmen, var da jeg var 35 og hadde kommet meg etter en psykose og hadde utviklet angst for å få psykosen tilbake igjen. Jeg hadde isolert meg på vårt minste soverom, mens det kom og gikk bråkende barn inn og ut av leiligheten til min daværende kone og meg. Jeg bestemte meg for å utfordre angsten, det kunne ikke fortsette slik, tenkte jeg og jeg bestemte meg for å gå på butikken. Men jeg hadde sperrer mot å gå, kunne knapt gå. Da kom den samme stemmen tilbake, snakket vennlig til meg og ba meg om å stoppe opp hvis jeg følte sperrer mot å gå videre. Jeg brukte vel 30 minutter på å gå ned åtte etasjer, stoppet opp mens stemmen hele tiden snakket vennlig til meg. Gikk på butikken mens stemmen hele tiden snakket vennlig. Sperrene mot å gå forsvant. Neste dag gikk jeg ut og bestemte meg for å stoppe hvis jeg følte ubehag, og da gå tilbake igjen uten å se på det som et nederlag. Jeg kunne gå en halv time før ubehaget dukket opp og gikk så tilbake til leiligheten igjen. Neste dag kunne jeg gå lenger, og den tredje dagen gikk jeg en lang tur i skogen i flere timer. Ubehaget/angsten var borte!
Deretter hørte jeg ikke mer til stemmen, før jeg skulle kjøre og hente min ekskone og de to guttene våre i Trøndelag flere år senere. Jeg hørte en ulyd foran i bilen, men tenkte at jeg skulle kjøre og hente dem likevel. Da anmodet stemmen meg innstendig om at jeg skulle sjekke bilen på bilverkstedet i nærheten. Det gjorde jeg og det viste seg at drivakselen roterte og høyre hjul foran kunne låse seg når som helst ifølge bilmekanikeren.
Siden den gangen hørte jeg stemmen med jevne mellomrom etter at jeg hadde hatt en psykose; jeg hadde årlige innleggelser i flere år. Men de siste ti årene har jeg bare vært innlagt en gang. Det er tydelig at medisinen virker og at diagnosen (shizo affetiv) er korrekt. Jeg tar min medisin. Jeg snakker nå med stemmen daglig og jeg har gjort en avtale. Stemmen skal ikke snakke med meg når jeg er på Fontenehuset, eller er i samtaler/samvær med andre. Stort sett hører jeg stemmen bare litt hver dag når jeg er hjemme. Vi spiller sjakk og jeg flytter brikkene mens han sier hvilken brikke som skal flyttes. Noen ganger vinner han!
Det er også en avtale at andre avdøde personer i min familie skal snakke via ham. Jeg snakker indirekte med min avdøde far og lillesøster nesten hver dag når jeg er hjemme, og snakker bare sjelden med dem direkte.
Flere norske kjendiser – blant annet Mia Gundersen – har stått frem i Se og Hør og sagt at de snakker med sine avdøde kjære. Forskjellen mellom dem og meg, er at jeg i tillegg har en psykiatrisk diagnose og må ta min medisin. Det er en annen enn meg på Huset som har de samme evnene, og hun har aldri hatt psykose. En gang henvendte min avdøde søster seg til meg og henne. (Hun kjente også min avdøde søster.) Min avdøde søster spurte om jeg kunne si til min bekjente at jeg skulle hilse fra henne. Jeg svarte at det ville jeg ikke. Straks etter spurte min bekjente om jeg hadde snakket med min avdøde søster, da hun nettopp hadde snakket med henne og skulle hilse meg fra henne!
Pål-Ole